I det øyeblikket man tenker at man har oppnådd mye bra, er det på tide å gå videre.

Familien Bettermann fra Menden var bønder for hundre år siden og lenge før det. Alt annet ville da også vært ganske så uvanlig i 1911. For på andre områder fantes det knapt noen yrker. Her hadde det skjedd lite siden 1659, da navnet Bettermann første gang ble offisielt omtalt i landsbyen Hüingsen ved Menden i Sauerland, 11 år etter tredveårskrigen.

Det skulle ta to og et halvt århundre før en Bettermann gjorde seg bemerket utenfor Menden. Franz Bettermann var en av bøndene i Menden. Denne grunnfaste og sterke Westfaleren ble født i 1879, og var bundet til hjemstedet sitt så lenge han levde. Men han valgte å gå sine egne veier. Det som begynte forsiktig og famlende i 1911, skulle vise seg å bli første skritt på veien mot å velge et annet yrke enn faren.

Da Franz Bettermann døde i 1964, hadde familien Bettermann lagt jordbruk og husdyroppdrett bak seg for lenge siden. OBO Bettermann var blitt et viktig industriselskap innen elektroteknikk.

Selskapet har fortsatt hovedsete der hvor Franz Bettermann grunnla selskapet for mer enn hundre år siden, i Lendringsen/Hüingsen. Dette er i dag en bydel i Menden i Märkischer Kreis, en by med 56 000 innbyggere, som ligger på grensen mellom Nordsauerland og det østlige Ruhrområdet.

Etter skolen gikk Franz Bettermann i lære som metallstøper i nærtliggende Hemer. Selv om han fremdeles tildels var en gårdbruker, var det et spor han skulle fortsette på. I motsetning til sine forfedre viet han seg snart helt og holdent andre arbeidsområder enn stall og åker. 

Han gikk nye veier og grunnla i 1911 et lite firma i Hüingsen, sammen med to arbeidskolleger fra firmaet hvor han hadde vært lærling. De fremstilte messingprodukter, skokroker og hemper, men også noe i retning av elektrisitet. Bettermann ble leverandør for nasjonal lampeproduksjon.

Av en eller annen grunn fungerte det ikke all verden. 1918 forlot Franz Bettermann firmaet han grunnla, åpnet et stemplingsverksted i alenegang og produserte festematerialer for elektriske og sanitære installasjoner. En storbrann som ødela familiegården til Bettermann fullstendig kan ha vært inspirasjonen til å starte med fremstilling av lynvern-komponenter.

Produktsortimentet til OBO Betterman var definert fra begynnelsen av. Dette var ikke år preget av tilsvarende gründervirksomhet som etter at Bismarck grunnla riket i 1871. Da Franz Bettermann satte i gang for alvor hadde Tyskland nettopp tapt den første verdenskrigen og keiseren i eksil etter å ha flyktet til Nederland. Det var hungersnød. Gatebildet var preget av borgerkrigslignende tilstander og hos mange var nøden stor. I 1923 fulgte en inflasjon, som frem til i dag preger tyskernes kollektive bevissthet.

Weimar-republikken hadde noen "gyldne år" midt på 1920-tallet. Børskrakket i New York i 1929, den globale finanskrisen og massearbeidsløsheten i 1933 med maktovertakelsen til Hitler og nazistene signaliserte dens undergang. I 1932, mens den økonomiske nøden og de politiske urolighetene var som størst i Tyskland, tok Franz Bettermann et avgjørende skritt fremover.

Mens han tidligere kunne hadde arbeidet med metall, ble nå også kunstharpiks som bakelitt og duroplast benyttet som nye virkestoffer, og lot seg forme ved oppvarming. Det var også en oppbruddsfase inn i en ny æra for Bettermann, med kombinert metal- og plastproduksjon for moderne installasjons- og festeteknikk. Maskinparken fikk nye anlegg for sprøytestøping.

Bettermann produserte på den tiden avstandsklemmer, støperørklemmer og støperørkroker. Fordelingsbokser og Grip-ISO-klammer finner man fremdeles i mange bygg.

Franz Bettermann tok i begynnelsen av 1936 opp patent for oppfinnelsen av rekkeklemmer, og fikk attestert dette av det tyske patentkontoret. Selv grunnleggeren var altså en venn av innovasjoner.

Antallet medarbeidere steg i disse årene fra 20 opprinnelig, til rundt 250. Midt på 1930-tallet kjøpte Franz Bettermann tilbake firmaet han hadde grunnlagt i 1911 og integrerte dette i fabrikken sin. Han var sett på som en streng og rettferdig sjef, som også viste stor forståelse og tilbød praktisk hjelp dersom de ansatte og deres familier hadde private bekymringer og behov.

Elendigheten og nøden som var så utbredt mot slutten av Weimar-republikken, preget ikke lenger bildet av Tyskland da man i 1936 inviterte verden til de olympiske leker. Det var ikke så mange som innså hvilken undergang og katastrofe Hitler og nazistene banet vei for. Franz Bettermann likte ikke nazistene og trosset partiet.

61 år gammel omgjorde Franz Bettermann sitt firma til et handelsselskap i 1940, og integrerte fire av sine 13 barn i moderselskapet, nærmere bestemt sønnene Franz, Johann, Ernst og Hubert.

Den andre generasjonen av ledere utarbeidet en plan, før andre verdenskrig gikk til ende i 1945. Ved dette tidspunktet hersket forlengst mangeløkonomi. Krigførende parter trakk stadig flere ansatte ut av fabrikken, og det manglet dessuten produksjonsmaterialer som trengtes. Mot slutten av krigen var dessuten 75 prosent av Bettermann-fabrikken bombet i stykker.

Tre av sønnene til firmaets grunnlegger overlevde krigen. De startet umiddelbart med gjenoppbygningen, sammen med de overlevende eller de fabrikkansatte som vendte tilbake fra krigen.

Heldigvis kunne det meste av maskinparken utlagres i tide, slik at man ikke måtte starte helt fra begynnelsen av. Antallet medarbeidere gikk likevel tilbake til nivået rundt grunnleggelsen, med 20 ansatte, steg imidlertid raskt til 80 da valutareformen kom i 1948 og klatret tilbake til 250 igjen i 1952.

Dette var et helt spesielt år for firmaet. På den tiden ble navnet etablert. Det er fremdeles: OBO Bettermann. OBO står for "Uten å bore, presse, gipse, sementere, osv. Det betyr: redusert tidsbruk, lavere kostnader og færre problemer" sto det i en firmareklame fra den tiden, "vår OBO-plugg kan kun med hjelp av et tilhørende settjern hamres rett inn i betong og murverk."

På den tiden lyktes OBO med det som fremdeles gjelder for hvor monteringsvennlig våre elektrotekniske produkter skal være på byggeplasser i hele verden: Med OBO-produkter og løsninger kan man raskt, rimelig og med få grep legge grunnlaget og skape feste for installasjoner som leder strøm, fører data, og kontrollerer energi.

Midt på 1950-tallet ble Tysklands grenser litt for trange for OBO Bettermann. Selskapet ekspanderte under det økonomiske oppsvinget og foretok nå også leveringer til utlandet, foreløpig ikke i stor skala, men likefullt til nabolandene Belgia, Nederland og Luxemburg.

OBO Bettermann tok ytterligere et stort skritt i 1957 med overtakelsen av det nye valseverket i Menden-Bösperde, som ble grunnlagt i 1827. Det var en strategisk viktig beslutning, for den styrket en del av firmaet som fremdeles er viktig, nemlig kabelføringssystemene.

Det økende strømbehovet til dynamisk voksende industriselskaper, høyskoler, sykehus, flyplasser, og andre storprosjekter trenger forhåndsinstallerte kabelkanaler. Den drivende kraften bak oppkjøpet var Ernst Bettermann, som stadig mer vokste inn i rollen som en pionér for firmaets fremtid, på linje med sin far, grunnleggeren Franz Bettermann.

Et heller lite, men typisk eksempel for det langsiktige og kontinuerlige perspektivet som preger Bettermanns firmaverden er en helt spesiell kollega. Han kom til selskapet i 1959 og seks tiår senere er han dets eldste medarbeider.

Vi snakker her om OBO-mannen, som feiret sitt "gulljubileum" i 2009 med en stor fest for 300 kunder, venner og gjester fra politikk og næringsliv. Stille og vennlig sprer den anstendige karen budskapet "Det går lettere med OBO" på byggeplasser over hele kloden.

Ettersom grunnleggeren Franz Bettermann døde i 1964, er ikke firmaets posisjon lenger sammenlignbar med den spede begynnelsen i 1911. OBO Bettermann overlevde to verdenskriger og inflasjonsperioder, og mestret gjenoppbygningsfasen etter 1945.

Midt på 1960-tallet kunne man (igjen) skryte litt av seg selv i forbundsrepublikken. Men rolig ble det ikke. Et selskap som hviler seg på egne laurbær gjør noe feil.

Ulrich Bettermann utviklet seg raskt til å bli en av disse urokråkene som trengtes i selskapet. Sønnen til Ernst Bettermann gikk 22 år gammel inn i selskapet i 1968, etter å ha fullført gymnasiet og vært lærling i en bank. Han oppdaget kjapt at man tross gode resultater og suksesser trengte et spark forover. Etter årene med økonomisk oppsving, gjorde en viss markedsmetning seg bemerkbar i Tyskland.

Den dynamiske veksten i disse årene lot seg ikke opprettholde. I denne situasjonen rettet Ulrich Bettermann blikket utenfor landets eget marked. Han ville utforske nye områder med OBO – ut i Europa og ut i verden.

Andelshaverne fra de andre grenene av familiene ville imidlertid ikke vite av noen internasjonalisering. Da faren Ernst ble syk, risikerte Ulrich Bettermann en full konflikt på slutten av 1970-tallet. Han tok opp et lån for å betale ut de eldre, og overtok ansvaret helt på egen hånd. Som eneeier på toppen av det største åpne handelsselskapet i Tyskland på den tiden, var den 36 år gamle mannen ansvarlig for hvert øre.

I dag har OBO 40 datterselskaper fordelt på flere enn 60 land, og mer enn halvparten av all forretningsaktivitet skjer i utlandet.

Eierskifte har i mange familiebedrifter ofte vist seg å være en oppskrift på uroligheter. Gjennom slike uoverensstemmelser har Ulrich Bettermann lært å forbli åpen for nye utviklinger, gi ansvar til etterfølgende generasjoner og integrere disse i firmaledelsen uten noen konflikter.

Han var selv såvidt 50 og en av sønnene ikke en gang myndig, da 48 prosent av egne kapitalandeler ble overført til denne i 1999. Ulrich Bettermann er riktig nok fremdeles firmasjef, men som leder av en rådgivende gruppe med fire personer tar han seg av den strategiske linjen, med sin juridiske og økonomiske kunnskap.