Belastningsverdier produktstandard IEC 61537:2006
I Tyskland er DIN EN 61537:2007-09, «Føringssystemer for kabler og ledninger, kabelføringssystemer for elektriske installasjoner», den gjeldende oversettelsen av IEC 61537:2006. Den fastsetter krav og testmetoder for kabelbæresystemer beregnet på å bære og romme kabler, ledninger og annet elektrisk utstyr i elektriske installasjoner eller kommunikasjonssystemer.
Spørsmål og svar – Krav i henhold til produktstandarden
Hvilke generelle krav gjelder for kabelføringssystemer, og hvor er de spesifisert?
Hvilke testkrav gjelder for kabelføringssystemer?
Hvilke egenskaper må kabelføringssystemer ha?
Hvilken informasjon skal være tilgjengelig i monteringsveiledningen for kabelføringssystemer?
Hvilken informasjon om kabelføringslengder må monteringsveiledningen inneholde?
Klassifikasjon
Alle kabelføringssystemer klassifiseres i henhold til kapittel 6 i produktstandarden IEC 61537 ved hjelp av et tallsystem. Basert på dette kan brukeren enkelt identifisere egenskapene til et kabelføringssystem.
| 6.1 | Materiale |
|---|---|
| 6.1.1 | Metallisk komponent |
| 6.1.2 | Ikke-metallisk komponent |
| 6.1.3 | Kombinert byggemetode |
| 6.2 | Motstand mot ildspredning |
|---|---|
| 6.2.1 | Ildspredning |
| 6.2.2 | Ikke ildspredende |
| 6.3 | Elektrisk ledeegenskap |
|---|---|
| 6.3.1 | Uten elektriske ledeegenskaper |
| 6.3.2 | Med elektriske ledeegenskaper |
| 6.4 | Elektrisk ledningsevne |
|---|---|
| 6.4.1 | Elektrisk ledende systemkomponent |
| 6.4.2 | Elektrisk ikke-ledende systemkomponent |
| 6.5 | Korrosjon/overflater |
|---|---|
| 6.5.1 | Ikke-metalliske systemkomponenter |
| 6.5.2 | Stål med metallisk overflatebehandling eller rustfritt stål |
Klassene 0 – 9D
| Klasse | Referansemateriale og overflatebehandling |
|---|---|
| 0a | ingen |
| 1 | galvanisk sinkbelegg med en minste sjikttykkelse på 5 µm |
| 2 | galvanisk sinkbelegg med en minste sjikttykkelse på 12 µm |
| 3 | Varmforsinket (båndforsinket) i henhold til kvalitet 275 iht. EN 10327 og EN 10326 |
| 4 | Varmforsinket (båndforsinket) i henhold til kvalitet 350 iht. EN 10327 og EN 10326 |
| 5 | varmforsinket (stykkforsinket) med en minste beleggtykkelse på 45 µm i henhold til ISO 1461 |
| 6 | varmforsinket (stykkforsinket) med en minste beleggtykkelse på 55 µm i henhold til ISO 1461 |
| 7 | varmforsinket (stykkforsinket) med en minste beleggtykkelse på 70 µm i henhold til ISO 1461 |
| 8 | varmforsinket (stykkforsinket) med en minste beleggtykkelse på 85 µm i henhold til ISO 1461 (standard stål med høyt silisiuminnhold) |
| 9A | ikke-rustende stål, framstilt i.h.t. ASTM: A 240/A 240M - 95a betegnelse S30400 eller EN 10088 grad 1-4301 uten sluttbehandling b |
| 9b | ikke-rustende stål, framstilt i.h.t. ASTM: A 240/A 240M - 95a betegnelse S30400 eller EN 10088 grad 1-4404 uten sluttbehandling b |
| 9c | ikke-rustende stål, framstilt i.h.t. ASTM: A 240/A 240M - 95 a betegnelse S30400 eller EN 10088 grad 1-4301 med sluttbehandlingb |
| 9D | ikke-rustende stål, framstilt i.h.t. ASTM: A 240/A 240M - 95 a betegnelse S30400 eller EN 10088 grad 1-4404 med sluttbehandlingb |
a Ved bruk av materialer uten oppgitt klassifisering av korrosjonsbestandighet. b Sluttbehandlingsprosessen brukes for å forbedre beskyttelsen mot sprekk-korrosjon og kontaminering fra andre typer stål. | |
| 6.5 | Korrosjon/overflater |
|---|---|
| 6.5.3 | Aluminiumslegering eller andre metaller |
| 6.5.4 | Med metallisk og organisk belegg |
| 6.6 | Temperaturer |
|---|---|
| 6.6.1 | Minimumstemperatur -50 °C / -40 °C / -20 °C / -15 °C / -5 °C / +5 °C |
| 6.6.2 | Maksimumstemperatur +150 °C / +120 °C / +105 °C / +90 °C / +60 °C / +40 °C |
| 6.7 | Perforering av bunnen på kabelrennelengden |
|---|---|
| A | ≤ 2 % |
| B | > 2 % |
| C | > 15 % |
| D | > 30 % (IEC 60364 5 52) |
| 6.8 | Perforering av bunnen på kabelrennelengden |
|---|---|
| X | ≤ 80 % |
| Y | > 80 % |
| Z | > 90 % (IEC 60364 5 52) |
| 6.9 | Slagfasthet |
|---|---|
| 6.9.1 | Til 2 J |
| 6.9.2 | Til 5 J |
| 6.9.3 | Til 10 J |
| 6.9.4 | Til 20 J |
| 6.9.5 | Til 50 J |
Mekaniske belastningstester for å fastslå sikker arbeidslast (SWL)
En viktig kjerneoppgave med standarden består av å verifisere de angitte verdiene for sikker arbeidslast i et sammenlignbart og reproduserbart rammeverk. Dette oppnås gjennom ulike testprosedyrer. Ved praktisk bruk er det viktig at koblingene plasseres som beskrevet i produsentens anvisninger eller datablader, ettersom sikker arbeidslast ikke kan garanteres på annen måte.
Generelt skal to tester utføres: testen for minimumstemperatur og testen for maksimumstemperatur. For stålkomponenter er det tilstrekkelig å utføre testing innenfor temperaturområdet -20 °C til +120 °C, ettersom temperaturendringers påvirkning på egenskapene ifølge standarden ikke medfører avvik på mer enn 5 % fra gjennomsnittsverdien for de aktuelle egenskapene.
Alle testprosedyrer fastsetter at det skal påføres en forlast på 10 % for kabelbærelengder og 50 % for bæreelementer på testobjektene for å ta høyde for setninger. Så fjernes lasten, og deformasjonene måles med utgangspunkt i denne tilstanden.
Alle testobjekter utsettes først for den nominelle sikre arbeidslasten (SWL), og med forbehold om at sviktkriteriene ikke er oppfylt økes lasten til 1,7 ganger den sikre arbeidslasten.
Det første sviktkriteriet er tillatt deformasjon under nominell sikker arbeidslast. I denne sammenhengen må nedbøyningen i lengderetningen for kabelføringslengder og formdeler ikke være mer enn 1/100 av støtteavstanden, og nedbøyningen på tvers må ikke være mer enn 1/20 av den nominelle bredden (kabelføringslengder, formdeler, bæreelementer). I tillegg er den laterale deformasjonen av utliggerne under SWL begrenset til maksimalt 30 mm. En pendel kan bøye seg maksimalt 1/20 av sin lengde under SWL. Testgjenstandene og koblingene må selvsagt ikke vise synlige tegn til skade eller brudd.
Den langsgående nedbøyningen måles midt på hvert felt ([ab] og [bc]) som det beregnede gjennomsnittet av venstre og høyre ytterside (1 og 3) på en kabelbærer. Den tverrgående nedbøyningen avgjøres på samme sted som differansen mellom sensormåleverdien i midten (2) av kabelføringens bunn og gjennomsnittsverdien av den langsgående nedbøyningen (ø13).
Det andre sviktkriteriet er at systemet ikke må kollapse under en økt last på 1,7 ganger nominell last. Betydelig deformasjon og bøying er imidlertid tillatt under den økte belastningen.
Spesiallast, som for eksempel såkalt personlast, snø, regn, is, vind, seismikk eller termiske spenninger, verifiseres ikke ved hjelp av denne prosedyren. Ifølge standarden anses ikke snø, vindlast og andre miljømpåkjenninger å være produsentens ansvar. Installasjonsplanleggeren bør ta hensyn til disse faktorene om nødvendig.
I prinsippet benyttes denne metoden til å verifisere sikker arbeidslast (SWL) for kabelføringslengder samt tilhørende koblinger, formdeler og bæreelementer.
Testing av føringer med flere felt montert på et vertikalt nivå med horisontal bevegelsesretning (typisk anvendelse i kraftverk) samt vertikale kabelføringer montert i et vertikalt plan med vertikal føringsretning, diskuteres fortsatt i den gjeldende versjonen av standarden. Det nye standardutkastet fastsetter en standardisert test for dette formålet. For kraftverksbruk kan OBO Bettermann allerede oppgi lastverdier i henhold til denne standarden.
For fullstendighets skyld bør den såkalte slagfasthetstesten i henhold til IEC 60068-2-75 nevnes her. Her slippes en hammer med definert masse gjentatte ganger fra en forhåndsangitt høyde ned på ulike testgjenstander, først på grunnflaten, eller sprossen og deretter på hver av sidedelene. Etter testingen må ikke prøveobjektene oppvise tegn til ødeleggelse eller deformasjon som vil svekke sikkerheten.
| Støtenergi [J] | Hammermasse [Kg] | Fallhøyde [mm] |
|---|---|---|
| 2 | 0,5 | 400 |
| 5 | 1,7 | 295 |
| 10 | 5,0 | 200 |
| 20 | 5,0 | 400 |
| 50 | 10,0 | 500 |
Kabelføringslengder som føringer med flere felt
Begrepet «føringer med flere felt» brukes når en rekke kabelbæreelementer (renner eller stiger) og bæreelementer strekker seg over mer enn ett felt mellom støttepunkter, dvs. når konstruksjonen har flere støtteavstander. Det er den overveiende installasjonstypen av kabelføringssystemer.
De fleste kabelføringssystemer monteres med bunnen i et horisontalt plan og føres i horisontal retning. For denne installasjonstypen fastsetter standarden fem ulike testtyper, som er underlagt visse betingelser. Dette vil kunne sikre trygg drift under alle forhold.
| Testtype | Betingelser |
|---|---|
| I |
|
| II |
|
| III |
|
| IV |
|
| V |
|
Kabelføringslengder som føring med ett felt
Hvis en del i et kabelføringssystem består av kabelføringslengder og nøyaktig to støttepunkter, ett i hver ende av seksjonen, betegnes den som en føring med ett felt. En enkelt støtteavstand. Det kan oppstå ved kryssing av korridorer eller – ved hallbygg når avstanden mellom støttepilarer skal overspennes; nærmere bestemt dersom kabelføringssystemet ikke fortsetter uavbrutt over flere felt, slik at systemet ender ved hver støtte. Denne begrensningen fra føringer med flere felt er viktig fordi belastningen på systemet endres for en gitt kabellast per meter.
Føringer med ett felt monteres også hovedsakelig på et horisontalt nivå med horisontal bevegelsesretning. Under testen må kontakten plasseres midt i feltet, med mindre noe annet er angitt av produsenten.
Tilbehør
For formdeler (bøyer, T-stykker, kryssing) som monteres med bunnen på horisontalt nivå og i et horisontalt rørsystem, foreskriver standarden også en test dersom selve formdelen ikke støttes av et monteringselement. Avstanden Y til neste bærer er spesifisert av produsenten.
Utligger
Utligger er testet for montering på vegg eller pendel (grafikk 1). Lastoverføring skjer på to steder når utliggeren er utformet for kabelrenner og kabelstiger (grafikk 2). Hvis utliggeren er konstruert utelukkende for kabelrenner, fordeles lasten jevnt over flere punkter (figur 3). Som følge av dette utsettes utliggeren for mindre belastning og oppnår høyere tillatt arbeidslast. Hos OBO Bettermann tester vi som regel alltid for det verst tenkelige scenarioet, ettersom dette sikrer at tillatt arbeidslast alltid oppnås.
Grafikken viser den normative testoppbygging.
Pendler
De såkalte hengependlene gjennomgår tre separate tester.
Test av bøyemomentet i pendlene på takplater (grafikk 1), med en pendellengde på 0,8 m. Sikker arbeidslast er angitt som M1 i Nm eller kNm.
Testing av strekkfastheten til pendlene eller topplaten (graf 2), angitt som SWL F i N eller kN.
Test av bøyemoment for pendler med utliggere (grafikk 3); angitt som M2 i Nm eller kNm. Testen må utføres på lengder på 0,5 m, 1,0 m og 1,5 m, gitt at disse inngår i produktsortimentet. Her tester man pendlene sammen med den kraftigste og største pendelen som anbefales for den aktuelle utliggeren.
Testene for en sentralt (symmetrisk) montert utligger (grafikk 4) og for pendler med utligger/takoppheng festet i endene (grafikk 5) spiller en underordnet rolle her. Det sistnevnte er på folkemunne også kjent som «monkey swings». Her benyttes to gjengestenger som fungerer som strekk eller hengependel sammen med en horisontal, bøyestiv profil som fungerer som støtte for rennen.
Sikker installasjon av pendler med utliggere
Installasjon av en hengependel med utligger betraktes som sikker når følgende betingelser er oppfylt.
- Lasten på hver utligger er mindre enn den sikrede arbeidslasten som er angitt for den enkelte utliggeren (10.8.1).
- Bøyemomentet for pendler med utliggere (M2) er i seg selv lavere enn sikker arbeidslast for den brukte pendellengden (10.8.2.3). Interpolering mellom testresultater for ulike lengder er tillatt.
- Det resulterende bøyemomentet i takplaten, M1, og den resulterende kraften F ligger innenfor det sikre området (SAFE AREA).
Elektriske tester
Produkter som er en del av standarden, er passive med hensyn til elektromagnetisk påvirkning (utslipp og immunitet) ved normal bruk. Når kabelbæresystemer monteres som en del av en kablingsinstallasjon, kan installasjonen sende ut elektromagnetiske signaler eller bli påvirket av slike. Påvirkningsgraden avhenger av installasjonens art i driftsomgivelsene og av enhetene som er koblet til kablingen.
Den elektriske ledningsevnen eller de elektriske isolasjonsegenskapene testes i henhold til IEC 61537. Det er avhengig av hvordan systemet ble klassifisert.
Kabelføringssystemer klassifisert «med egenskaper for elektrisk ledning» i henhold til 6.3.2, må ha tilstrekkelig elektrisk ledningsevne til å sikre potensialutjevning og tilkobling(er) til jord, der dette kreves ut fra bruken av kabelføringssystemet. Her ledes en vekselstrøm på 25 A med en tomgangsspenning på 12 V eller mindre (AC 50–60 Hz) gjennom systemet, som består av to lengder kabelbærelengder og tilhørende kobling. Et spenningsfall til å begynne med måles over en strekning på 50 mm ved siden av koblingen. Den resulterende impedansen må (overgangsmotstand) ikke overskride 50 mΩ/m. Ulike koblinger må testes hver for seg (hvis de finnes). Et andre spenningsfall måles over en strekning på 500 mm uten koblingspunkt. Den resulterende impedansen må ikke overskride 5 mΩ/m.
Kabelføringssystemer som er klassifisert som «elektrisk ikke-ledende systemkomponenter» i henhold til 6.4.2, anses som ikke-ledende dersom den spesifikke overflatemotstanden er større enn 100 mΩ. Belagte kabelføringssystemer av metall anses generelt som ledende
Brannfarer
Generelt sett kan ikke et kabelføringssystem forårsake brann, men det kan bidra til en. Når det gjelder utforming av kabelføringssystemer, fastsetter standarden at ikke-metalliske komposittmaterialer som kan utsettes for unormal varme som følge av en elektrisk feil, må være flammehemmende. Her gjennomføres glødetrådtesten i henhold til IEC 60695-2-11:2000, avsnitt 4–10, med en glødetrådtemperatur på 650 °C. Systemkomponenter som ikke er flammespredende, må enten ikke antennes eller ha begrenset flammespredning.
Mer innhold
En oversikt over kabelføringssystemer
Robust, sikker, lang levetid – bli bedre kjent med kabelføringssystemer og finn ut mer om korrosjon, overflater og virkestoffer.
Finn passende kabelføringssystemer
Hvordan velger man riktig kabelføringssystem for en monteringsprosess? Vi forklarer hvorfor faktorer som kabelvolum og kabellast er viktige kriterier.
Vindlast: Hva man bør vurdere under planleggingen
Vind kan gjøre installasjonen til en skikkelig utholdenhetsprøve. Her finner du ut hvordan kabelføringsssystemer pålitelig kan sikres mot vindlast.
Testet kvalitet – En oversikt over sertifikater, standarder og testmerker
Fra ISO til UL. Finn ut hvilke sertifikater og testmerker dokumenterer kvaliteten og sikkerheten til våre kabelføringssystemer, både nasjonalt og internasjonalt.
Sikker mot forstyrrelser: EMV-skjermdemping ved kabelføringssystemer
Elektromagnetiske interferensfelt kan føre til svikt i hele anlegg. Magnetisk skjermdemping gjennom tilsvarende installerte kabelføringssystemer gir her beskyttelse.